Mandag 20 september.
I dag har jeg hatt
en helt forferdelig dag. Ikke det at det har skjedd noe galt,
men humøret har vært helt i bunn, og enda litt under det. Jeg
husker at jeg hadde en liknende dag i Nordsverige for noe i
nærheten av en og en halv måned siden, men jeg tror dagen i dag
har vært verre. Og, det har ikke vært noen grunn til å være
grinete i dag. Jeg har syklet, nesten, hele dagen langs den
Nordportugisiske rivieraen. Vakkert, og padde flatt. Og vinden
har vært, om enn ikke direkte bak, så i alle fall "aktafor
tvers". Så syklingen har gått veldig lett i dag. Ja, bortsett
fra da jeg skulle finne veien ut av storbyen Porto, da. Det var
klin umulig, og til slutt måtte jeg ta metroen ut av byen.
Veldig hyggelig å stå på en overfull metro, god og svett, med en
sykkel som ikke har sett annet enn regnvann i løpet av 6.000
kilometer, og i et giftig humør... Ikke. Men jeg kom da i alle
fall ut av byen på riktig side.
Da jeg jeg omsider kom frem til Aveiro, var jeg ikke i
telthumør. Så det ble hotell. Et forholdsvis dyrt et til og med.
Og på badet var det badekar. Etter syv uker med camping,
herberge og refugio - dusjer, var det ubeskrivelig deilig å
legge seg ned i et varmt bad. Og, etter noen sider i boka, den
påfølgende dusjen og litt kveldsmat, kjente jeg at humøret var,
i alle fall litt, bedre.
I og med det gikk så lett på sykkelen i dag, fikk jeg i det
minste gjort en god etappe på drøye 180 kilometer, noe som betyr
at jeg har en god mulighet for å rekke Fatima allerede i morgen.
Jeg har vel på følelsen at det, også der, blir en kort visitt
denne gangen.
Dagens etappe: Ãncora
- Aveiro 182 km
|
Javisst
er det pent, men... |
Tirsdag 21 september.
Etter at gårsdagens
blogg var lagt ut, ble det innkalt til møte i DagEiriks
Hode-Skulder-Kne-ogTå A/S LTD & Co. Jeg hadde med andre ord en
aldri så liten prat med meg selv. For, maken til sutring, da!
Det er jo
ingen som har truet meg til å gjøre dette. Jeg gjør det av egen
fri vilje, og det er faktisk et, ikke så rent lite,
privilegium å kunne leve i eventyret sånn som jeg gjør nå. Så,
skjerpings mann!
Og, det hjalp.
I dag har jeg, selv om jeg ikke hadde en anelse om hvor jeg var
de første tre timene, virkelig kost meg. Jeg har ikke helt klart
å knekke skilt - koden i Portugal ennå, men det får jeg ta som
en ekstra utfordring. det kryr av skilt her nede, men få eller
ingen sier noe om hvor veien går. Eller, kanskje er det bare jeg
som har litt tungt for det...
Den første delen av dagens etappe, gikk på flate veier. Men
etter hvert som jeg beveget meg mer og mer inn i landet, ble det
mer kupert igjen. De siste 25 kilometerne var det nesten litt
klatrepreg over.
Takket være de flate, og derved raske, starten på dagen, var jeg
fremme i Fatima allerede ved 16 tiden. Og, jeg må si at jeg ble
overrasket. Fatima er på ingen måte slik jeg hadde forestilt meg
det. Ikke derved sakt at det er noe negativt i det, det var bare
veldig annerledes.
I og med jeg nå er i Fatima, er alle mine pilegrimsmål underveis
nå besøkt. I morgen tar jeg fatt på de siste 750 kilometerne mot
målflagget i Gibraltar.
Dagens etappe:
Aveiro - Fatima 149 km
|
Fatima. |
Onsdag 22 september.
I dag var det nære
på. Veldig nære til og med. Jeg skal ikke gå i detalj, men
hendelsen involverte to biler i høy fart, trolig kappkjøring, en
plutselig forbikjøring på en alt for smal vei og en norsk
langtursyklist i motgående felt. Syklisten, altså jeg, og sykkel
endte i grøfta. Hvor bilene endte vet jeg lite om, men jeg
skulle ønske.... Nei, jeg lar det ligge. Men jeg er helt uskadd,
og sykkelveskene tok støyten for Lucky 2, så alt er vel.
Ellers har jeg i dag fortsatt min ferd syd og østover i
Portugal. Det er fortsatt relativt lett å sykle i dette
terrenget, men jeg innbiller meg at jeg skal få testet
klatreformen noe mer når jeg etter hvert skal inn i Spania
igjen. Og, i dag har forresten skiltingen vært veldig bra. Bare
jeg kom meg litt vekk fra strendene og hotellene, ble det jammen
plass til skilt som fortalte hvor en skulle kjøre også gitt.
Stort mer har jeg dessverre ikke å melde i dag. Vi får håpe det
blir likar i morra, som Gjertrud Sand sier.
Dagens etappe:
Fatima - Montemor-O-Novo 169 km
|
Lucky 2 i
godt selskap |
Torsdag 23 september.
Da jeg kom ned i
matsalen på hotellet jeg lå på i natt (ingen campingplass),
skjønte jeg lite. Jeg hadde fått beskjed om at det var frokost
klokken 08.00. Nå var den fem over, men det var mørkt som i en
sekk over hele hotellet. Litt irritert, ringte jeg i bjella i
resepsjonen, uten at noe skjedde. Så kom jeg tilfeldigvis til å
kikke bort på veggklokken. Den viste fem over sju. Og da, etter
fire dager i landet, husket jeg at Portugal, i likhet med
Kanariøyene, ligger en time bak norsk tid. Jeg har stusset litt
på at kaffebarene åpner relativt seint, men mynten har ikke falt
ned, for å si det sånn. Jeg følte meg passe dum der jeg satt,
ferdig pakket, utenfor matsalen, en time for tidlig. Ja, ja. Nå
vet jeg.
Også i dag har jeg ferdes i et terreng hvor det er lett å sykle.
Enten det, eller så begynner jeg å komme i form. Og det passer
egentlig godt, for jeg har hatt litt i bakhodet at jeg kunne
tenke meg å komme så nær Gibraltar som mulig i løpet av lørdag
som kommer. Grunnen til det er at jeg vet, av erfaring, at den
siste biten kommer til å føles uendelig lang. Og da kan det være
greit å gjøre den så kort som mulig. Alt under 100 kilometer
ville vært perfekt.
Portugal er fortsatt vakkert. Men jeg må nok innrømme at jeg er
litt preget av at det går mot slutten på eventyret. Jeg merker
tydelig på meg selv at jeg, mentalt, er på hjemveien.
Jeg avsluttet dagen med å krysse grensen tilbake til Spania, og
tok inn på et "Hostal" 350 meter inn i landet.
PS. Beklager kvaliteten på dagens bilde, men jeg må bare...
Dagens etappe:
Montemor-O-Novo - Rosal de la Frontera 179 km
|
Men
Ferdinand, varför leker inte du med dom andra tjurarna,
och stångas du med? |
Fredag 24 september.
Dagens blogg er
egentlig gårsdagens blogg. Eller, rettere sagt, i dag var i går.
Det vil si, i går var jo selvsagt i går, men i går var i dag i
morgen. Er du med? Enkelt sagt, så ble det ikke skrevet noe
blogg da jeg kom frem i går, av grunner jeg snart skal komme
til. Men vi går, for enkelhetens del, tilbake til i dag -
formen, som om dette skulle vært skrevet i går. Puh....
Da jeg i går (altså torsdag) kom frem til overnattingsstedet i
Rosal de la Frontera, sto det på et skilt at det var 155
kilometer til Sevilla. Altså en passe sykkeletappe. Noe som
passet meg helt perfekt, både med tanke på avstand derifra til
Gibraltar, og fordi jeg viste at det var kjentfolk i Sevilla
denne helgen.
Men, så var det jo denne månen da, som jeg vet jeg nevnte for en
måned siden også. Jeg har det nemlig sånn, for dere som ikke
leste det den gangen, at når det er tiden rundt fullmåne, så får
jeg altså ikke sove. Jeg får ikke pels eller lange tenner, og
jeg får ikke behov for å hyle mot månen, jeg får bare ikke sove.
Og det er klart, at en hel natt som trommel i sengen, er ikke
det beste utgangspunktet for en dag på sykkel. I tillegg kunne
jeg lese av kartet at det kom til å bli en dag med en del
klatring. Så da jeg satte meg på sykkelen ved 08.00 tiden i
morges, var egentlig målet endret til å komme så langt som
mulig, uten å slite meg helt ut i dag. Og de første timene gikk
det, som forventet mye oppover. Og jeg ble mer og mer sikker på
at det ikke ble Sevilla i dag. Men, sånn omtrent midt på dagen,
flatet terrenget helt ut. Ja, det gikk til og med litt nedover,
tror jeg. Og kilometerne bare rullet på. Så bra gikk det unna,
at jeg allerede klokken kvart på sju, kunne sende en sms til min
eldste bror, at vi var i samme by. Noen telefoner, og noen
kartkoordinasjoner senere, var vi klare for å spise middag
sammen. Vi var, min bror, min svigerinne og to av deres
vennepar. Og vi hadde en særdeles hyggelig fredag kveld i
Sevilla. Men det ble altså ikke tid til å skrive blogg.
Det ble ikke alt for sent, for jeg skal jo videre mot
Gibraltar. Dit har jeg cirka 220 kilometer, og der treffer jeg
den samme gjengen igjen. Og da er det tid og grunn til litt
feiring.
Dagens etappe:
Rosal de la Frontera - Sevilla 161 km
|
Tilbake i
Spania, på vei mot La Plata. |
Lørdag 25 september.
I dag har jeg neimen
ikke mye på hjertet.... Jeg har satt ny rekord i lang etappe i
dag, da. Ville jo gjerne så nære Gibraltar som mulig, og
det gikk supert. Var tidlig i gang, på flate sletter og med god
vind i ryggen. Og da ruller kilometerne fort unna. Alle 220. Jeg
kom helt til Kapo Tarifa, som på mange måter er det egentlige
målet, siden det er dette som er Spanias sydligste punkt. Så her
sitter jeg og ser over på Afrikakysten og gleder meg til
morgendagens cirka 40 kilometer inn til Gibraltar hvor den
ordentlige målgangen er.
Og da har jeg sikkert mer på hjertet.
Dagens etappe: Sevilla - Tarifa 220 km
|
Ingen
tvil, jeg nærmer meg Afrika. |
Søndag 26 september.
Dagens etappe var,
om enn ikke helt flat, så var den helt grei. Jeg tok første
pause allerede i sentrum av Tarifa, hvor det var prosesjon i
gatene. Det var nok ikke til min ære, men hyggelig var det. Så
gikk turen videre, via et flott utsiktspunkt, med utsikt over stredet, til
Afrika, før jeg rullet og ned til havnebyen Algeciras. Rett før jeg var i
bunnen av den lange bakken så jeg den store Gibraltarklippen
rett frem. Riktig nok måtte jeg sykle rundt en relativt lang
vik, før jeg kom frem, men jeg hadde målet i øyet hele veien.
Klokken 13.35, etter litt drøyt 40 kilometer sykling, og mange
pauser, passerte jeg målflagget. Kilometertelleren viste 7119
kilometer. Og jeg har vært underveis i åtte uker og fire og en
halv time, siden jeg forlot Nordkapp..
Her jeg sitter nå kjenner jeg at jeg nok må ha en dag eller to
før jeg kan fortelle mer om følelse og den slags. Men jeg lover
å komme tilbake med en mer fyldig rapport fra både selve turen,
og avslutningen.
Nå skal det feires sammen med familie og venner.
Total distanse:
7119 km
|
Det
offisielle målfoto. |
