Verdens geografiske ytterpunkter har, fra tidenes morgen, vært kilde til menneskenes fasinasjon. Det å skulle ta seg mellom disse punktene, likeså.
Fra kyst til kyst, øst til vest, fra nord til syd.
Capo de Capo.

Her i landet har mange båret på en drøm om å ta turen Norge på langs til fots, på ski eller på sykkel. Ikke fullt så mange har gjort vikelighet av drømmen, men noen er det hvert år som setter ut fra Nordkapp i nord, eller Lindesnes i syd, med målet om å ta seg, for egen maskin, til den andre enden av vårt langstrakte, vakre land. Noen, som meg, bærer på en drøm om en enda lengre tur.

Min opprinnelige plan var å ta seg mellom Europas ytterpunkter, fra Nordkapp til Gibraltar, på sykkel.. Ruten var allerede syklet et antall ganger av andre eventyrsyklister, og ved flittig bruk av internett var det lett å følge den 5.800 kilometer lange traseen gjennom Europa.

Men, etter en vandring på veien til Santiago de Compostela, i 2008, fikk min drøm enda en dimensjon. Jeg ble fasinert av pilegrimstanken. Det å besøke steder som har en, mer eller mindre, viktig betydning i den kristne tradisjonen, virket spennende og lærerikt.

Så, etter å ha gjennomført den drøyt 1.500 kilometer lange vandringen på Camino de Santiago, ble det både vandring til Nidaros og sykkeltur til Roma. Og underveis utviklet seg også ideen om å gjøre den lange sykkelturen som pilegrim.

Jeg visste at jeg ikke kunne klare å besøke alle de Europeiske pilegrimsmålene på en tur, men ville prøve å få med meg de viktigste langs en noe redigert rute. Og, med god hjelp fra Eivind Luthen i Pilegrimsfellesskapet St. Jakob, Norge, valgte jeg ut sju pilegrimsmål. Vadstena i Sverige, Aachen i Tyskland, Chartres og Lourdes i Frankrike, Santiago de Compostela i Spania og endelig Fatima i Portugal.

Søndag 1. august starter jeg, på min sykkel, fra Nordkapp – platået. Av trafikksikkerhets hensyn vil jeg komme til å sykle korteste vei ut av Norge, gjennom Finland, og inn til Sverige. Vårt naboland i øst har en litt annen måte å bygge veier på enn man har her i landet. I Sverige er det brede veiskuldre. Dette gjør at det føles tryggere å ferdes som myk trafikkant. Det faktum at Sverige også er langt mindre kupert, ser jeg, som syklist, som en ekstra bonus.
Som tidligere yrkessjåfør har jeg kjørt den svenske ”Inlandsvägen”, mang en gang. Og jeg vet at det ikke akkurat er verdens mest spennende landskap å ferdes i, men med en god lydbok på iPoden, tror jeg det skal gå bra.

Ned til Vadstena, som ligger inntil Vatterns østre bredd regner jeg med å bruke noe i nærheten av tre uker.

I Vadstena kan man besøke den Hellige Birgittas gravsted. Den hellige Birgitta, som levde fra 1303 til 1373, er nok Skandinavias best kjente pilegrim. Hun vandret til Hellige Olavs grav i Nidaros, og i 1341/42 vandret hun, sammen med sin ektemann Ulf Gudmarsson, gjennom et krigsherjet Europa, til Jakob den Eldres grav i Santiago de Compostela i Spania. Denne turen skulle komme til å gjøre stort inntrykk på ekteparet, og da Ulf døde, to år senere, solgte Birgitta alle sine eiendeler og viet sitt liv, helt og holdent, til bot og bønn. Birgitta reiste til Roma for å jobbe for klostersaken, og hun døde der, etter en dramatisk pilegrimsferd til det hellige land, i 1373. Hennes levninger ble, etter Birgittas ønske, fraktet tilbake til Vadstena hvor Pave Urban hadde gitt sitt samtykke til klosterbygging. Et kloster som er levende den dag i dag.

Jo, Vadstena er verdt et besøk.

Så går turen videre til Göteborg hvor jeg setter sjøben, og forflytter meg til Frederikshavn i Danmark som båtpassasjer. Der tar jeg inn på Hærvejen, og derved også inn på den (mer eller mindre) merkede pilegrims – sykkelruten gjennom Europa. Denne ruten kommer jeg, i grove trekk, til å følge på min videre ferd sydover. Fra den tyske grensen, endrer veien navn til Ochsenweg (Okseveien). Den mer enn tusen år gamle ferdselsåren ble brukt av vandrere, kjøpmenn, pilegrimer og ikke minst oksedrivere på vei til de utallige markedene. I dag inngår den som en del av rutenettet som fører frem til Santiago de Compostela.

Når jeg nærmer meg siste del av den tyske ruten, gjør jeg et stopp i Tysklands vestligste by, Aachen. I middelalderen var Aachen en av de absolutt viktigste pilegrimsmålene, og kanskje det aller viktigste nord for alpene. Byens katedral, som for øvrig er tysklands eldste, ble påbegynt av Keiser Karl den Store i 786 e.kr. Etter sin død ble keiseren gravlagt i den enorme katedralen.

Fra Aachen går turen inn i Frankrike, og i første rekke til Paris. Av erfaring vet jeg at store byer kan være en slitsom kontrast til livet på pilegrimsveien, så det er vel noe usikkert hvor langt og omfattende mitt besøk i verdensmetropolen blir, men jeg vil prøve å få med meg noen viktige severdigheter, før Lucky 2 (min sykkel) og jeg haster langsomt videre mot Chartres og den overveldende Cathédrale Notre-Dame de Chartres. Kirken er, i tillegg til å være en av Europas mest imponerende byggverk, kjent for sin labyrint. En sirkelformet fliselabyrint som først kan virke enkel, men som kan gi selv den mest erfarne gåteløser hodebry. Katedralen er bygget på 1200 tallet, og er et ”must” for en hver pilegrim.

Turen går så videre mot sør, og mitt neste hovedmål er Lourdes beliggende sørvest i Frankrike, i departementet Midi-Pyrénées. Byen var opprinnelig en liten, og lite betydningsfull handelsby ved foten av Pyreneene. Det eneste bemerkelsesverdige med byen, var lenge borgen, som rager i sentrum. Men så, i år 1858, hadde Bernadette Soubirous en åpenbaring som skulle endre den lille byens eksistens for all tid. Etter at Jomfru Maria viste seg, skulle Lourdes bli et av den kristne verdens aller viktigste pilegrimsmål. Hvert år, i hovedsak i perioden fra mars til oktober, valfarter nær fem millioner pilegrimer til grotten hvor Vår frue av Lourdes åpenbarte seg. Man mener at Lourdes har stor helende kraft på alle menneskers sykdommer og lidelser. Kanskje kan det være nyttig for en syklist, etter noe som nærmer seg seks – syv uker på et relativt hardt sykkelsete…

 
Så går ferden nesten rett mot vest, og ut til Biscaya, over Pyreneene og inn i Spania. Her vil jeg følge Camino del Norte, pilegrimsveien som går langs den spanske nordkysten, til Santiago de Compostela. Byen, som er hovedstad i Galicia, er kjent for å besitte levningene etter Jesu apostel, Jakob den eldre, sønn av Sebedeus.

Santiago de Compostelas ry som pilegrimsmål, er nok kjent for de fleste. Etter Jerusalem, regnes Santiago som det viktigste kristne pilegrimsmålet. Foran Roma. Og hvert år ankommer millioner av mennesker byen, med håp om bot og tilgivelse ved Jakobs grav. Langt de fleste kommer med buss, tog, fly eller bil. Men i overkant av ett hundre tusen pilegrimer tar seg, i et normalt år, for egen maskin til byen. Enten til fots, på sykkel eller ridende på hest. År 2010 er dog ikke et normalt år. Det feires i år hellig år i Spania, og ifølge tradisjonen får man full tilgivelse for alle sine synder dersom man gjennomfører en pilegrimsvandring til apostelens gravsted. Dette medfører at antallet vandrere, syklister og ridende omtrent dobles. Dette gjør selvsagt at trykket på veien, og ikke minst på herbergene øker kolossalt. Men, for de som allikevel velger å gå under Melkeveien i 2010, kan jeg love en opplevelse for livet. Jeg kan nesten ikke vente til da jeg ,mot slutten av september, igjen ankommer Praza do Obradoiro, plassen foran katedralens vestfasade.

Men turen er ennå ikke til ende. Fremdeles venter nær 1200 kilometer, og ikke minst, turens siste pilegrimsmål, Fatima i Portugal.
Fatima er byen hvor Jomfru Maria skal ha vist seg for tre barn, den trettende i hver måned, i seks måneder på rad i 1917. Den katolske kirke erklærte i 1930 at hendelsen er troverdig, og ga tillatelse til kulten for Vår Frue av Fatima.

Fatima besøkes årlig av millioner av kristne, først og fremst katolikker.

Fra Fatima setter jeg ut på ferdens aller siste etappe. Jeg sykler langs den portugisiske kysten, helt ned til Faro, hvor jeg svinger inn i Spania igjen, og sykler de siste milene ned til Tarifa og Gibraltar.

Her skal sykkel og syklist behørig avfotograferes. Det skal røykes sigar, det skal drikkes et glass med noe godt, og det skal bedes en takkebønn.

Så, etter cirka 60 dager underveis, etter cirka 7000 tilbakelagte kilometer og etter noen gode dager ved bassenget i spansk sensommersol, er turen, eventyret, pilegrimsferden kommet til ende. Men minnene blir med videre.

Jeg kommer til å, etter beste evne, blogge underveis på turen. Og i tiden frem mot avreise legger jeg ut oppdateringer på mine forberedelser, utstyrstester og testturer på min personlige hjemmeside. Hvis du har lyst til å følge med, er du mer enn velkommen inn på: www.dageirik.no